Den som venter lenge nok…

Jeg har ventet lenge! Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, heter det i ordspråket. Det jeg har ventet på, og ønsket meg, er et Leicester City-mannskap som tør spille ball. Mot enhver motstander.

Embed from Getty Images

Slik som den gang da denne tilårskomne guttungen var langt mindre (på alle måter) og fikk se karer som Worthington, Weller, Sammels, Glover… og flere med dem, vise hvor morsomt det kan være med fotball. Det var rever som «spelte ball» det… kanskje litt for mye ball. For det ble jo aldri mer enn Jimmy Bloomfields talentfulle «nesten-laget».

I dag kan vi se tilbake på ligagull, Champions League-spill og eiere som virkelig bryr seg. Men ikke før i disse dager synes jeg å få mine ønsker oppfylt fullt ut. Ja, siden den gangen med Jimmy B, London-gutta og Worthy! Ingen kan argumentere mot genialiteten og magien i mye av det som skjedde i løpet av 2015/16-sesongen. Laget var likevel ekstremt avhengig av enkelte spilleres ve og vel.

Embed from Getty Images

Mahrez var pent nødt til å finne Vardy, eller avslutte selv. Kanté måtte faktisk opp i det antallet vellykket taklinger og igangsettinger, mens motstanderne aldri måtte finne helt ut av bakrommene Morgan og Huth etterlot seg. Det var veldig enkelt sagt… eller skrevet, men likevel en stor del av kjernen til suksessen. Vi hadde ekstreme folk i ekstremt viktige posisjoner.

Under Brendan Rodgers kan vi igjen begynne å spille ball som gamlegutta! Nå har vi et lag, ungt sådant, der alle tør å spille ball. Å ser tydelig ut til å like det. Takler bedre og bedre å være under press, og blir bedre og mer nøyaktig uke for uke. Det vil si… etter min mening begynte prosessene under Claude Puel. Det var bare det at få involverte forstod hva han sa, og hvor han ville!

Embed from Getty Images

For jeg er ikke i tvil. Det er slik vi nå fremstår som er rett vei mot å kunne kjempe oss inn i tetsjiktet av engelsk liga, forbli der og ikke minst komme oss ut i Europa for å måle krefter og kjenne på pulsen der ute.

Og kanskje det mest gledelig av alt ved å være rev i disse dager; vi har et drøyt dusin spillere som er 25 år eller yngre. Vi får frem egenproduserte spillere og våger å gi dem sjansen. Å høre «he’s one of our own» runge ut over King Power Stadium er balsam for fotballsjelen. I hvert fall min.

Og når vi handler inn, gjør vi det blant unge spillere med topp ferdigheter med og uten ball samt potensial.

Ingen grunn til å dvele for lenge over ett og annet poengtap folkens… det går raskt fremover på mange fronter for The Foxes.

This Adventure Has Just Started!

Øivind Smestad